Mannen

STRATFORD 

Verdens kjedeligste spørsmål (om verdens mest spennende forfatter) er ”Hvem skrev  Shakespeare?” Svaret er innlysende: William Shakespeare skrev “Shakespeare.” Men i hundre år har utallige teorier om alternative kandidater florert: Jarlen av Oxford var kanskje siste favoritt. Problemet er bare at alle disse alternativene i bunn og grunn er basert på et dokument som nylig har vist seg å være en total forfalskning! Konkurransen er over. Shakespeare vant.

William Shakespeare (1564-1616) ble født i Stratford-on-Avon, nordvest for Oxford.  Etter en vellykket karrière i London døde han i Stratford, hvor han alltid hadde beholdt et fast hjem for kone og barn; det ser ut som han selv var tilbake i Stratford en periode hvert år. Han var den eldste sønnen til John og Mary Shakespeare. Godmodige John, godt likt i byen, drev forretning med lærvarer, hansker o.l. og investerte også i ullmarkedet. Hans kone, født Arden, tilhørte en mindre gren av en av de mer fornemme familier i området. Om et slikt ekteskap hjalp John opp rangstigen vet vi ikke, men han ble byens «Bailiff» (dvs. ordfører) før han opplevde de ydmykende, økonomiske problemene som overskygget Williams liv som tenåring. Disse problemene ble bare verre i det følgende tiår. Var det kanskje penger fra William, tjent i teaterarbeid, som endelig reddet familien? Det er mulig: de ser ut til å ha vært en harmonisk familie. Johns eneste kommentar om William som er blitt husket er «Han er en bra kar, men jeg tør dele en spøk med ham når som helst.» Tør? Et pussig ordvalg for en far å bruke om sin sønn, men kanskje Williams kontakter med det kongelige hoff hadde imponert lille Stratford. Og i As You Like It, kanskje Shakespeares største komedie, blir de som vandrer inn i The Forest of Arden (Mary Arden?) både gode og lykkelige. Et tilfeldig sammentreff? Kanskje. Men William hadde ekstra gode grunner til å være takknemlig. For han måtte gifte seg bare 18 år gammel med Anne Hathaway, en vanlig bondedatter 7-8 år eldre enn ham og gravid. Og siden han var uten penger, karrière eller vanlig jobb, måtte hans kone og barn flytte inn i Shakespeare-familiens hjem. Dette var i seg selv en offentlig ydmykelse, og en belastning på Mary som hadde født åtte barn og fremdeles hadde et minstebarn på to år. I tillegg til det første barnet, fødte Anne tvillinger bare to år senere. Men på tross av familiens økonomiske problemer – og Anne hadde svært liten medgift  – synes alt dette å ha satt bemerkelsesverdig lite spor i Shakspeareklanen.

Det var klart at William måtte reise hjemmefra. (Tenk om hun fikk tvillinger igjen?)  Fysisk adskillelse av ektefellene var den eneste virkelig trygge form for svangerskapskontroll. Dessuten trengte han å tjene penger. Hvor han befant seg i de følgende år vet vi ikke, men han holdt kontakt med familien. Neste gang vi hører fra ham, er han allerede i Londons teaterverden. Den enkleste forklaringen er at en omreisende teatergruppe hadde besøkt Stratford (sannsynligvis «The Queen´s Men», ettersom han senere viser kjennskap til deres repertoar), hyret ham for en forestilling, fant at han hadde talent og rekrutterte ham. Men det fins andre teorier.

 

SKOLEGANG

Shakespeares skolegang fylte mesteparten av hans liv i Stratford inntil han ble 16 år, muligens eldre. De få glimt han gir oss av skolelivet er ikke begeistret, forståelig nok siden pensumet var så ambisiøst at elevene måtte drives med jernhånd. To hundre år senere var til og med universitetspensum mindre krevende enn skolen på Shakespeares tid. Midten av 1500-tallet i England representerte høyden av renessansens intellektuelle ambisjoner. William gikk på småskolen («Petty School») i fire-femårsalderen og lærte å lese og skrive, samt enkel regning og bokføring. Så kom «Grammar School» (The Kynges Newe Scole of Stratford upon Avon). Der startet dagen klokken syv om vinteren, seks om sommeren, og sluttet ikke før fem eller halv seks (tre på lørdager). Ferier var korte og få, avstraffelser var tunge. Fra 9- eller 10-årsalderen var elevene bare tillatt å snakke latin på skolen – og ble slått eller bøtelagt for ulydighet. Ingen registre eller klasselister med Williams navn er blitt bevart, men hans tekster er fulle av sitater og henvisninger til pensumfavoritter. Det er ingen tvil om at han hadde vært gjennom denne møllen med sine venner.

Og William hadde virkelig vært utrolig heldig. Ikke bare var han mentalt i stand til å absorbere tvangsforingen av kunnskap, men lille Stratford med sine 1600 borgere hadde faktisk en av landets beste skoler. Da bystyret etter reformasjonen ble fritatt fra kirkens kontroll, økte de rektorens lønn med 50 % og skapte dermed en av de mest attraktive lærerstillinger i landet. Det var en uvanlig idealistisk handling fra en gruppe håndverkere og handelsmenn som selv hadde lite bruk for latin, men akademisk sett ga det resultater: Williams rektor var en tidligere universitetslærer, som to av sine forgjengere, og en annen var en anerkjent latinsk dikter. William var også heldig med sin tids utdanningsidealer, de passet perfekt for en fremtidig dramatiker. Språk er tanker synliggjort var trossetningen -  krev klarhet i tale og skrift, og du styrker dermed hjernens funksjoner. Og fantes det et bedre instrument for dette enn latin, med dens klare og logiske grammatikalske struktur? I praksis betydde dette en intens filologisk trening og et intenst studium av latinsk litteratur, ispedd perioder med høytlesing som kunne gå over i fremføring av dramatiske tekster. Dette kan høres som oppskrift på en tørr og blek forfatter. Men hos Shakespeare ble dette oppveiet av et våkent øye også for det vanlige liv – sanger og fortellinger fra muntlig tradisjon, smågutters interesse for fuglereder, skyting med bil og bue, de forskjellige måtene menn snakket til kvinner på, og så videre. Og med et vakkert Warwickshire-landskap som tok over fra byen bare noen hundre meter nedover veien fra hans hjem, var det bare rimelig at han utviklet en særlig sans for naturen.

Dette var bagasjen Shakespeare brakte med seg til London. Siden mesteparten av befolkningen i den voksende byen selv kom fra provinsen, eller holdt kontakt med familie der, var han ikke bare blant fremmede.

 

Av Keith Brown