Tiden

LONDON   

Selve byen var på den tiden omgitt av forsvarsmurer på nordsiden av Themsen, åpen mot elvebredden og dominert av en stor katedral. Romerne hadde plassert sin by nedenfor det laveste sted hvor elven kunne krysses ved lavvann, men naturlig nok hadde den siden vokst i alle retninger. Av en kvart million innbyggere bodde bare 75 000 fremdeles innenfor bymurene. Puritanerne var en mektig gruppe i befolkningen og beveget seg sakte men sikkert mot en revolusjon som – på den tiden – måtte ha virket helt utenkelig. Førti år senere skulle de vinne en borgerkrig, henrette kongen og etablere en puritansk republikk, men på Shakespeares tid var det fremdeles mulig å gjøre narr av dem på scenen uten represalier, slik som for eksempel i skikkelsen Malvolio i Twelfth Night. Dette var delvis takket være klok påvirkning fra Dronning Elizabeth I – den legendariske «Queen Bess» eller «Gloriana» – antakelig Englands dyktigste monark noensinne.

Det var imidlertid ikke bare puritanerne som må ha gjort inntrykk på en nykommer til London. Puritanere var fiendtlig innstilt til teateret og kontrollerte byens administrasjon, men folk i alle samfunnslag markerte likevel tydelig sin uenighet. I tillegg til de to ledende teaterkompaniene med egne hus, satte en rekke større vertshus opp scener for underholdning og forbedret etter hvert komforten for publikum. Markedet var tydeligvis der, men skuespillerne eksisterte i et slags administrativt tomrom. Bystyrets uvilje hadde en motvekt i støtten fra hoffet som trengte skuespillerne, om ikke annet for å underholde fremstående gjester. Ingen av partene våget helt å ignorere hverandres ønsker, og en uryddig juridisk situasjon la også restriksjoner på bystyret. Av historiske grunner fantes det forskjellige steder og eiendommer i London hvor kunngjøringer fra byens myndigheter ikke gjaldt. Dette omfattet bl.a. forbudet mot hus bygget spesielt som teatre.

Dette var grunnen til at de to største teaterkompaniene («Lord Chamberlain´s Men» og «Lord Admiral´s Men», opprettet i 1594 og navngitt etter sine beskyttere ved hoffet) spilte i Shoreditch, nordøst for London, før de også etablerte seg i Southwark på sydsiden av Themsen, ved London Bridge. Shakespeares eget teater, det berømte Globe Theatre – også på sydsiden – var faktisk bygget av tømmer fra et teater i Shoreditch som var blitt revet på grunneierens ordre. Globe Theatre ble bare kalt «Teateret». Men skuespillerne var ikke trygge, selv på den andre siden av elven. Byen kunne fremdeles stenge alle teatrene på grunn av smittefare når en epidemi nådde et visst nivå. Normalt betydde dette bare at skuespillerne ble sendt på turné i provinsen i noen uker, men stengningen sommeren 1592 varte i hele to år.

Forhåpentlig var det ingen teaterfolk som direkte sultet. Imidlertid kunne inntekten fra mindre steder som Stratford ikke sammenlignes med hva et av de store teatrene i London, som rommet 3 000, innbrakte. For å spe på inntektene ble kostymer solgt, manus til skuespill som var blitt oppbevart og strengt bevoktet, måtte selges til forleggere …

På dette tidspunktet hadde Shakespeare (igjen heldig) allerede fått et navn i London, med en rekke skuespill – komedie, tragedie og historiske dramaer. Så da teatrene ble stengt, hadde han både økonomi og tid til å pleie sin litterære status og finne en mulig beskytter ved å skrive to lange ikke-dramatiske dikt. Begge disse – Venus and Adonis, 1593 og The Rape of Lucrece, 1594 – var dedikert til den unge Jarlen av Southhampton. Kanskje enda heldigere var det at han ble voldsomt og urettmessig kritisert på trykk samme år av en eldre, men mindre vellykket konkurrent, Robert Greene. Greene var utdannet ved universitetet i Cambridge, og Shakespeare hadde tydeligvis kjent ham og lært av ham i sine tidlige år i London, kanskje hadde de også arbeidet sammen. Nå var Greene døende etter et liv i utsvevelse, bitter og kanskje litt i ubalanse mentalt. Han advarte både sine universitetsutdannete kolleger, og verden generelt, mot denne halv-utdannete fyren som skjulte hensynsløst litterært tyveri og plagiat bak en maske av vennskap: denne «oppkomlingen av en kråke, smykket med våre fjær «, dette «tigerhjertet ikledd en skuespillers skinn». Men London lot seg ikke imponere. Det kom protester. Greenes redaktør kjente ikke Shakespeare, men møtte ham og offentliggjorde så en uforbeholden unnskyldning. En ubehagelig affære, men den kunne til slutt bare styrke Shakespeares posisjon. Kanskje det til og med hjalp ham, to år senere, til å sikre seg en plass i det nye kompaniet «The Lord Chamberlain´s Men». I mellomtiden handlet det om diktene. Venus var hans mest populære dikt (ti utgaver i hans levetid, Lucrece oppnådde syv). Venus smeltet sammen en gemyttlig tone, litt humor og en dekorativ stil med et briljant annerledes tema. Kvinnelig seksuell forfølgelse av en mann er et meget sjeldent fenomen i verdenslitteraturen, men med gode minner fra da han selv ble erobret av en 7-8 år eldre kvinne, var det kanhende ikke så fjernt for Shakespeare. Hans andre kjente ikke-dramatiske poesi var de berømte Sonnets. Mange av disse virker intenst personlige, uten at vi egentlig kjenner historien bak dem. På det beste representerer sonettene kanskje de mest gripende dikt skrevet på det engelske språket. Folks favoritter varierer, men se for eksempel Sonett 116.

Det er umulig å være sikker på om Shakespeares kjærlighetssonetter ble skrevet ut fra personlig erfaringer – fantasi-kvinner ligger av og til bak andre sonetter fra den tiden. (Skjønt alle kvinner på scenen i Shakespeares tid var  «fantasi-kvinner» på en annen måte: bare menn og gutter fikk lov til å opptre.) Men Shakespeares private syn på tidens behandling av kvinner, på borgerlig nivå og over, er rimelig klar og ikke udelt positiv. I tragediene Hamlet og Othello dør både Ofelia og Desdemona fordi de oppfyller tidens ideal for veloppdragne piker som er prisgitt mennenes makt. Shakespeare behandler dem med innsikt og sympati, men det er de tøffere, mer praktiske kvinnene som vekker noe i ham. Komediene har flere av dem. Ja, «menn har dødd fra tid til annen, og mark har spist dem, men ikke av kjærlighet» sier Rosalind i As You Like It til sin litt innpåslitne beiler.  Beatrice (Much Ado About Nothing) kunne være hennes søster, og Portia (The Merchant of Venice) en kusine. Alle deres kommende partnere må lære at damene minst er deres likemenn, før det kan være snakk om bryllup.

Shakespeare tilbrakte resten av sitt profesjonelle liv med «The Lord Chamberlain´s Men». Han må ha vært en kompetent skuespiller, men det lille vi har av dokumentasjon tyder på at han begrenset seg til biroller, som for eksempel spøkelset i Hamlet. Det var det som forfatter og regissør han hadde sin styrke. (Han var en av tre skuespillere som hoffet betrodde kompaniets lønninger i kontanter.) Og etter nok et tiår smilte skjebnen til ham enda en gang. Dronning Elizabeth døde våren 1603, og hennes teaterinteresserte tronfølger kong James av Skottland lot det bare gå ti dager før han forandret navnet «Chamberlain´s Men» til «King´s Men» og ga dem formell status som gentlemen, kongelige livréer for seremonielle anledninger, samt en viss juridisk immunitet fra lovens trakassering.

Familien Shakespeare var endelig på trygg grunn. Teaterforestillinger ved hoffet, uberørt av stengning grunnet pest eller byens innblanding, ble betalt av Kronen, med en solid bonus dersom monarken selv var til stede. I tillegg kom støtte gjennom lån av kostymer og lignende; og med Kong James kom en firedobling av slike forestillinger. Dette bidro til å øke inntektene også fra offentlige teatre, for en forestilling som hadde vært vist ved hoffet tiltrakk et større publikum. I sitt første år ved «Chamberlain´s Men» tjente Shakespeare ca. kr. 500 000 etter vår tids prisnivå. I 1600 var inntekten i år uten pest blitt tredoblet, og i de to siste årene før han trakk seg tilbake tjente han (i våre penger og inkludert investeringer) to og en halv million. Og skatten var minimal den gangen. I 1596 hadde familien allerede sikret seg våpenskjoldet som hans far hadde rett til 25 år tidligere, men som han ikke hadde hatt råd til å betale for. De kunne begynne å glemme gamle ydmykelser.

 

Av Keith Brown