Verket

SKUESPILL

Shakespeare skrev – eller i visse tilfeller var han involvert i komposisjonen av – ca. 40 skuespill, ofte veldig forskjellige fra hverandre. Selv om det er umulig å sette en nøyaktig dato på noen av dem, kan man se en viss innbyrdes logikk i Shakespeares utvikling som skuespillforfatter. Den er på en måte todelt. Som man ville vente, er innflytelsen fra skolens intense fokusering på klassisk litteratur ofte helt påtakelig i de tidligere stykkene. The Comedy of Errors, for eksempel, skylder Plautus mye. Den mørke Titus Andronicus skylder Ovid og Seneca like mye. Men etter hvert ble slike minner fordøyd og internalisert inntil Shakespeare kunne skrive mesterstykker som The Tempest og King Lear uten klassisk inspirasjon; selv hans senere romerske dramaer bygger bare på Shakespeares egen lesning som voksen. Imens kan hans respons til verden rundt ham også forklare mye annet. Middelalderen var over: Nasjonalstaten holdt på å etablere seg. England hadde valgt protestantismen og var dermed et naturlig mål for en katolsk stormakt å prøve å gjenerobre. Når den fremtidige dronning Elizabeths eldre halvsøster Mary, en ivrig katolikk, gifter seg med Spanias mektige konge, ser England ut til å være fortapt. Men Mary døde barnløs, og for å overta England etter henne måtte hennes ektemann Philip av Spania ty til militær makt. Men i 1588 ble hans armada knust av engelskmennene. Endelig var England trygg.

Engelskmennenes respons til seieren lignet en god del på reaksjonen etter «The Battle of Britain» i 1940. Enorm lettelse og mye stolthet, selvfølgelig, men også – blant annet – økt interesse for landets historie. Hvor hadde monarkiet, eller landet som hadde prestert denne bragd, kommet fra? Det er ikke rart at i det følgende tiår skrev Shakespeare hele ni dramaer om Englands middelalderhistorie, og dermed bidro han massivt til etableringen av en ny dramatisk kategori: «the English History play». Mye av det folk elsker mest i Shakespeare i tillegg til de store tragediene – Hamlet, Othello, Macbeth … (men alle har sine favoritter) finnes i historiestykkene: den tjukke, feige, muntre ridder Sir John Falstaff / Henrik Vs berømte taler til soldatene / stemmen – øyeblikkelig gjenkjennelig – til den tradisjonelle, vanlige «decent Englishman», ikke redd for å tenke selv uansett hva de kondisjonerte mener / den eksplosive unge adelsmann Hotspur … og mye mer. Og i historienes kongegalleri er det bare Henrik VIII som mangler. Det er ikke rart: Mannen hadde tross alt kappet hodet av dronning Elisabeths egen mor. Men i 1613, ti taktfulle år etter at dronningen døde, samarbeidet Shakespeare med en yngre kollega og satte Elizabeths kongelige far på scenen likevel. (Den samme kollega hjalp ham også med to andre stykker – ikke historiske – i samme periode: det tapte Cardenio og The Two Noble Kinsmen. Det er interessant at i det andre av disse to stykkene ser ut til at Shakespeare selv skrev begynnelsen, den midterste delen og slutten, men overlot resten til sin yngre partner. Han skulle selv dø om tre år, og hadde kanskje begynt å bli litt trett.)

Et annet begrep som ofte brukes i diskusjoner om Shakespeares forfatterskap, er «problem plays». Men som en definerbar type drama er «problem plays» bare en myte som har forkludret mange diskusjoner. I Victoriatiden ble det oppfunnet som et navn på en pussig blanding av forskjellige Shakespeare-stykker som en kjent kritiker mente kunne sammenlignes med Ibsens dramaer om sosio-seksuelle problemer. Femti år senere var det i stedet blitt – blant annet – et navn for dramaer (for eksempel The Merchant of Venice) som ser ut til å ligge mellom tragedie og komedie. Men ethvert forsøk på å fastlåse begrepet – å sette det på like fot med andre, godt definerte dramatiske kategorier – munner ut i forvirring. Fordi det vi ser her er egentlig bare enda et aspekt av Shakespeares profesjonelle fleksibilitet: hans utrettelige forsøk på å ta hensyn til samfunnets (eller markedets) skiftende klima. På tross av all armada-eufori, ble en lett ironisk, litt desillusjonert tone gradvis merkbar i 1590-årene. Selvfølgelig måtte dette føre til problemer for en dramatiker med en nokså annerledes holdning til livet. Kanskje det er dette som forklarer en litt nølende eller søkende kvalitet i – for eksempel – Measure for Measure? Men han fant fram til slutt. King Lear, den største av tragediene, er en perfekt blanding av en tørr, litt desillusjonert tone med den ekte helhjertete stemmen som er Shakespeares.

 

Av Keith Brown